Mange land i det globale sør har unnlatt å ta et standpunkt til krigen mot Ukraina. Isteden ønsker de balanse i sine utenrikspolitiske relasjoner, og er seg i økende grad bevisst sin egen posisjon i internasjonal politikk. Hva kjennetegner disse endringene og hva betyr det for norsk utenrikspolitikk? Hvordan påvirker fremveksten av aggressiv nøytralitet i det globale Sør-Norges rolle som konfliktløser og som kompromissfinner i internasjonale organisasjoner?